Ikke alle gifter seg. Flere velger heller å dele livet som samboere. Selv om utviklingen i samfunnet peker mot at samboerskap og ekteskap likestilles mer og mer, vil valget om å leve i samboerforhold gi rettslige konsekvenser.
I hverdagen vil det som regel ikke utgjøre noen forskjell om kjærester lever som samboere eller ektefeller. Men dersom samlivet skulle ta slutt, altså ved samlivsbrudd, vil forskjellen mellom ekteskap og ugift samliv vise seg. Når partenes formue skal deles (skifte), er det store ulikheter om partene er gift eller samboere.
Ved separasjon eller skilsmisser vil formuesforholdet mellom ektefeller reguleres av ekteskapsloven. I ekteskap vil som regel formuen som partene har være «felleseie». Felleseie innebærer at verdien av partenes samlede formue, etter fradrag av gjeld, skal deles likt mellom ektefellene. Felleseie innebærer ikke at begge parter eier verdien sammen, men verdien av eiendelen skal deles – selv om ektefelle A eier bilen, så skal verdien av bilen deles med ektefellen B.
Ved skifte av samboerskap, altså når eiendelene partene har skal deles mellom samboerne, finnes det ikke noe «felleseie». I jusen heter det at det økonomiske oppgjøret i utgangspunktet skal skje «etter eiendomsgrensene». Dersom samboer A eier bilen, så skal også A ta med seg hele bilen og dens verdi udelt ut av samlivet. Den som har kjøpt tingen, eier den.
Ved å opprette samboeravtale kan samboere avtale hvordan det økonomiske forholdet mellom dem skal være. Dette er lurt. Skal det være fullstendig sameie, altså at alt de eier, erverver og vil få, skal ligge i sameie mellom partene med en halvpart hver? Skal partene har fullstendig eneeie, altså at alt de har anskaffet og vil få skal eies kun av den som betaler? Eller skal det være en mellomting, for eksempel at enkelte eiendeler eies hver for seg mens andre ligger i sameie? Ved en samboeravtale vil disse spørsmålene være avklart.
Når et samboerforhold tar slutt, og det ikke foreligger noen samboeravtale, vil spørsmålet bli hvordan delingen av formuen skal være. Siden utgangspunktet er at delingen skjer etter eiendomsgrensene, kan delingen oppleves svært urettferdig for mange. Kanskje var det kun A som eide boligen, mens det var B som stod for alle kostnader med boligen. Ved skifte krevde A deling etter eiendomsgrensene, noe som ville innebære at B ikke fikk noen verdier fra boligen. I dette tilfelle kunne nok B, gjennom hans/hennes innsats, ha opparbeidet seg sameieandeler i boligen.
Men det er ikke alltid at parten får medhold i at han/hun er sameier i eiendelen. Dette gjelder selv om vedkommende kanskje har betalt det meste under samlivet. Selv om vedkommende har betalt de fleste utgiftene, er utgangspunktet at han/hun ikke etterpå kan «utstede fakturaer» for å kreve mellomværende når samboerskapet tar slutt. Som regel lever partene i et ordnet økonomisk forhold der det på det rene at A betaler mer enn B, altså at de yter etter evne. Det ville derfor føre galt av sted dersom A ved samlivsbruddet, kunne fakturere B for alle merutgifter vedkommende hadde hatt de siste 3 årene (3 år den generelle foreldelsesfristen for pengekrav).
Spørsmålet er om vedkommende, som har betalt og bidratt mest under samlivet, likevel kan kreve «vederlag» av den andre for sin innsats. Svaret på dette er ja. Høyesterett har gjennom rettspraksis åpnet opp for at samboere kan kreve vederlag «basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger».
Avgjørelsen av om vedkommende skal bli tilkjent vederlag beror på en konkret og helhetlig vurdering. Tidligere rettsavgjørelser vil selvsagt gi veiledning for hvilke momenter som bør tillegges vekt. Et grunnvilkår for vederlag er naturligvis at den ene samboeren har tilført den andre en «økonomisk fordel», som i tillegg må være «betydelig». I tillegg til at samboeren må ha tilført den andre en «betydelig økonomisk fordel», skal det vurderes om det er «rimelig at vederlag skal gis». Høyesterett har i en dom fra 2011 uttalt at: «vederlag bare tilkjennes dersom – og så langt – også rimelighetshensyn samlet sett krever at det skjer en korreksjon i form av vederlag. Her vil det totale bildet av partenes økonomiske anliggender under samlivet være utgangspunktet. En rekke forhold vil være av betydning ved rimelighetsvurderingen, blant annet partenes forutsetninger, bidragets art og omfang, samlivets varighet og partenes økonomiske stilling.».
Som det fremgår av vurderingene ovenfor er terskelen for å tilkjenne vederlag, særlig etter langvarige samboerforhold, høy. Men, dersom partene innrømmer hverandres innsats under samlivet, vil det som regel være rom for å finne minnelige løsninger. Partene unngår da ressurskrevende og langvarige tvister.
Hvis partene ikke lykkes i å finne minnelige løsninger, er det viktig å huske på at vederlagskravet alltid begrenses til den økonomiske fordelen som den andre har mottatt. Fordelen utgjør det maksimale omfanget av vederlagskravet. En samboer kan derfor ikke komme i gjeld som følge av et vederlagskrav siden han eller hun for tilfelle ikke har mottatt noen fordel. En annen begrensning i vederlagskravets størrelse, som skiller seg fra ekteskapslovens regler, er at det ved berikelse knyttet til erverv av fast eiendom, skal ses bort fra verdiøkning på eiendommen som skyldes alminnelig markeds- og prisutvikling.
Selv om terskelen for å bli tilkjent vederlagskrav er høy, vil det alltid være hensiktsmessig å diskutere minnelige ordninger. Våre advokater vil bidra til at konstruktive løsninger oppnås.