Spennende ny dom fra Norges Høyesterett, hvor spørsmålet var om midlertidige støyulemper knyttet til E 18 utbyggingen i Bærum, kunne gi grunnlag for erstatning etter vederlagslovens § 8, jfr nabolovens §§ 2 og 9, og om det kunne sies å oppstå et økonomisk tap når ulempene var midlertidige.
Høyesterett går grundig gjennom lovhistorikken og forarbeidene og kommer, i strid med lagmannsrettens slutning, til at slike ulemper IKKE gir grunnlag for erstatning.
At det ikke kunne kreves erstatning for annet enn realisert økonomisk tap, og heller ikke for bruksverditap i anleggsperioden, måtte antas å fremdeles være uttrykk for lovgivers syn. En annen løsning ville kreve en bred utgreiing, og HR oppfordret lovgiver til å se på dette på nytt.
Grunneiernes syn om bruk av antatt omsetningsverdi eller redusert bruksutnyttelse, (husleietap, redusert trivsel i hagen etc,) var dårlig egnet og dermed rettsteknisk uheldig, videre ble problematisert hva som i så fall skulle regnes som «langvarige» ulemper og dessuten : må man da gjøre forholdsmessig fradrag for de ikke-langvarige ulempene?
Dommen bygger således på lang og innarbeidet praksis : Tap må være av økonomisk og realisert art for å kunne danne grunnlag for erstatning.