Innpåkjøp i en privat veg som allerede ligger der
Det hender ofte at noen ønsker å etablere bruksrett til en allerede eksisterende privat veg. Dette kalles gjerne «innpåkjøp». Dette kan f. eks skje dersom en har en fritidseiendom uten vegadkomst, hvor vegbygging fram til et nytt hyttefelt i nærheten åpner mulighet for å knytte seg til vegen.
Ofte vil et ønske om å få knytte seg til en eksisterende veg bli imøtekommet av eier av vegen, så lenge en også er villig til å delta i vedlikeholdsansvaret og betale en andel av byggekostnadene. Men noen ganger sier eier av vegen nei, noe som kan skyldes ulike forhold.
Mulig å kreve å få rett til å bruke eksisterende veg, selv om vegeier ikke ønsker det
I tilfeller hvor en ikke oppnår minnelig avtale med eier av vegen, vil den som har behov for tilknytning ha mulighet til å «tvinge seg» på. Det som ligger bak at en har en slik mulighet, er at det er lite gunstig om flere må bygge hver sin veg i et område der det overordnet sett er mest hensiktsmessig med én felles veg.
Innpåkjøp etter veglova § 53 – innpåkjøper må dekke vegeiers kostnader ved saken
I veglova § 53 har vi derfor lenge hatt en bestemmelse som gir en viss adgang til en slik privat «ekspropriasjon» av vegrett. Hvis vilkårene for å si ja til innpåkjøp er oppfylt, vil retten også fastsette et vederlag som innpåkjøperen må betale til eier av vegen. Samtidig fastslår loven at det er den som krever innpåkjøp som må betale kostnadene ved saken. Dette fordi et slikt tvungent innpåkjøp er en form for ekspropriasjon. Vegeieren som nektet innpåkjøp slipper altså å dekke sakskostnader – også egne – selv om retten gir innpåkjøperen vegrett mot vederlag.
En slik sak etter veglova § 53 blir gjerne omtalt som et «vegskjønn». Fram til vi fikk en ny jordskiftelov i 2013, var det de alminnelige domstolene som behandlet slike vegskjønn. Ved jordskiftelova i 2013 ble det fastsatt at saker etter veglova § 53 om innpåkjøp skulle behandles av jordskifteretten, og ikke lenger av de alminnelige domstoler.
Alternativt: innpåkjøp etter jordskiftelova § 3-9 – mindre kostnadsansvar for innpåkjøper
I tillegg til muligheten for å kreve innpåkjøp etter veglova § 53, har vi også lenge hatt mulighet til å be jordskifteretten behandle saker som gjaldt innpåkjøp. Denne muligheten ble innfortolket i en bestemmelse i den tidligere jordskifteloven. Denne bestemmelsen viste ikke særskilt til innpåkjøp i veg, men det ble i praksis lagt til grunn at den ga rom for dette. Regelen ble videreført i § 3-9 i jordskiftelova av 2013. Der heter det at jordskifteretten kan pålegge «felles tiltak» og «felles investeringer» «i samband med bruk av eigedommar og bruksrettar».
Samtidig er det slik at ansvaret for sakskostnader følger andre regler når innpåkjøp behandles etter § 3-9. Som hovedregel fordeles kostnadene til jordskifteretten da mellom partene «etter den nytten dei har av saka». Hver part bærer egne kostnader til eventuell rettshjelp og annen sakkyndig bistand. Tanken er at slik bistand ikke skal være nødvendig gitt jordskifterettens rolle, veiledningsplikt og kompetanse.
Blant annet som følge av at jordskifteloven av 2013 fastsatte at innpåkjøp etter veglova § 53 deretter kun skulle behandles av jordskifteretten, oppsto det spørsmål om det var naturlig at det i tillegg skulle være en mulighet å kreve innpåkjøp behandlet etter jordskiftelova § 3-9. Dette særlig siden hverken § 3-9 eller tilsvarende bestemmelse i forrige jordskiftelov hadde en ordlyd som var klar på dette punktet.
Spørsmålet ble etter hvert særlig aktuelt fordi en slik valgmulighet åpnet for at innpåkjøpere kunne velge å bruke jordskiftelova § 3-9 kun for å slippe å dekke vegeierens kostnader til rettshjelp. Generelt er det også lite heldig å ha to ulike regelsett for samme sakstype.
Høyesteretts dom HR-2025-220-A fastslår at begge regelsett kan brukes
Nylig avsa Høyesterett dom i en sak der spørsmålet var kommet på spissen.
I forbindelse med en utbygging på egen eiendom krevde en grunneier bruksrett til en privat vei over naboeiendommer og fram til offentlig veg. Innpåkjøperen ba om at dette skulle skje etter jordskiftelova § 3-9, og kun dersom dette ikke ble godtatt skulle innpåkjøpet i stedet skje ved ekspropriasjon etter veglova § 53.
Vegeieren protesterte og argumenterte med at det ikke kunne være riktig å ha to alternative lovhjemler for innpåkjøp. Veglova måtte etter vegeierens syn anses som en «spesiallov» når det gjaldt veg og innpåkjøp, som gikk foran jordskiftelovas mer vage bestemmelser. Endelig viste vegeieren til at grunnlova fastslår at den som må tåle eiendomsinngrep (ekspropriasjon), uansett skal ha full erstatning. Dersom en ikke får dekket sine sakskostnader fullt ut i en slik sak, vil en ikke oppnå «full erstatning».
Høyesterett kom til at jordskiftelova § 3-9 og veglova § 53 ga alternative hjemler for innpåkjøp, slik at det ikke var grunnlag for å anse veglova § 53 som en spesiallov som gikk foran jordskiftelova § 3-9. Grunnloven §§ 105 og 113 kunne ikke føre til noe annet resultat. Anken over lagmannsrettens kjennelse ble forkastet.
Hva blir konsekvensene av Høyesteretts avgjørelse?
I utgangspunktet vil nok avgjørelsen føre til at alle som vurderer innpåkjøp, og som er kjent med rettstilstanden, velger å vise til jordskiftelova § 3-9 som grunnlag for kravet sitt. Dette kort og godt fordi det vil være billigere totalt sett å få vegretten en ønsker.
Samtidig kan det hevdes at situasjonen er lite heldig. Selv om vilkårene etter jordskiftelova
§ 3-9 og veglova § 53 ikke er helt like, vil nok veglova § 53 reelt sett bli benyttet i langt mindre grad enn før. Og det er unektelig merkelig at bestemmelsen som spesifikt omhandler innpåkjøp mister betydning sammenlignet med alternativet i jordskiftelova § 3-9 som omfatter langt mer. Dette kan kanskje føre til at jordskiftelova blir endret, slik at det klargjøres at innpåkjøp kun kan behandles etter veglova § 53.